I en artikkel i Times Higher Education 26.09.2024 kritiserer professor emeritus Martyn Hammerslay avtalene mellom akademiske forlag og teknologigiganter som tillater bruk av akademiske artikler og bøker til å trene kunstig intelligens (KI). Han retter pekefingeren mot Informa, som eier forlagene Taylor & Francis og Routledge, og deres avtale med Microsoft.
Hammersley peker på at denne avtalen reiser spørsmål om forlagenes ansvar overfor akademiske forfattere siden det skjer uten deres samtykke.
Det blir vanskeligere å skille mellom maskinskrevne og menneskeskapte tekster. Han antyder at KI kan overta skriveprosessen i humaniora og samfunnsvitenskap. Det reduserer forskernes rolle. KI kan omformulere eksisterende tekst, men ikke bidra med innsiktsfulle analyser og kritikk. Det siste er vesentlig for kunnskapsutvikling.
Store språkmodeller (LLM) spiser seg allerede inn i akademia på ulike måter. Mest åpenbart skaper de betydelige utfordringer for vurdering av studentarbeid. Et essay skrevet med hjelp av en LLM sier mer om programvarens evner enn studentens. Å forbedre ytelsen til LLM-er vil skjerpe problemet siden det vil bli enda vanskeligere å skille mellom maskinskrevne og menneskeskapte tekster.
Jan Grue om KI forfatterskap. Aftenposten 28.09.24
Lignende spørsmål oppstår i forskningssammenheng. Kan store språkmodeller brukes til å produsere artikler og bøker? Hva er her forholdet mellom undersøkelse og skriving? Enkelte samfunnsforskere har argumentert med at de to går ut på ett, – at skriving er en metode for undersøkelse. Hvis så var kunne KI ta over i humaniora og samfunns-vitenskap, – disse prate-fagene som sosiologen Harold Garfinkel skal ha hevdet, fordi utøverne der mest er opptatt av å skyfle rundt på ord.
Hammerslay liker ikke forlagenes holdning der akademiske forfattere betraktes som innholdsleverandører, og avtaler inngås for å maksimere økonomisk gevinst. Deres inntekter fra KI-partnerskap anslås å være over 75 millioner dollar i 2024. Det er her uklart om Informa har juridisk rett til å bruke akademisk materiale på denne måten, særlig for bøker utgitt før utviklingen av de store språkmodellene.
Men selv om «å skyve om på ord» kan være treffende beskrivelse av for mye publisert forskning innen disse feltene, er det langt fra universelt sant. Og selv om det var det, kan vi spørre om KI-programmer kan «skyve ord» like effektivt som mennesker for å utvikle nye empiriske analyser og teorier. Reordner og omformulerer ikke LLM-er bare det de har tygget seg gjennom? De kan kanskje effektivt oppsummere en artikkel, men kan de produsere en innsiktsfull kritikk av den?
Et annet problem er at Informa ikke engang informerte forfatterne om sin avtale med Microsoft, langt mindre konsulterte dem om den: Avtalen ble først rapportert i en markedsrettet pressemelding i mai. Dette ble plukket opp av flere aviser.
KI-programvaren kan kanskje fungere som et arbeidsbesparende verktøy, men er problemene den skaper verdt fordelene? Hvem tar kostnadene, og hvem høster fordelene?
Ei framtid som plogfører i ordflommen er ikke lystelig.
Tekstens politiske økonomi
Hammerslay, og Jan Grue i en Aftenposten-ytring 28 09.24, tar for seg KI-litteratur i form av fagtekster, skjønnlitteratur og kåseri. Her vil vi kalle det maskinering av tekstproduksjonen.
Den har mange likhets-trekk med andre produksjonsformer på sin vei fra det nøyaktige (h)åndsverk til informasjonell storindustri. Samme betraktning gjøres da gjeldende som i den tidlige politiske økonomi. Vi skiller mellom bruksverdi og bytteverdi.
Under kapitalistiske betingelser er Internett blitt en reklamekanal av kjøpsstimulanser, men med noe lødig innhold – content – for å fange oppmerksomheten. De sosiale medier står i en særklasse der influenser er den nye tittel for reklamekonsulent-som-linselus. Bytteverdien ligger i det kommersielle eller ideologiske innsalg, – bruksverdien en synkende andel underholdning, kunnskapsformidling og læring. Framstilling av tekst inngår, som Hammerslay poengterer, i sirkulasjon der målet er avkastning på børsen. Katedralen forvitrer.
Det akademiske system lever av sine tekster uansett hvordan de framstilles, formidles og tas i mot. Men systemet var organisert rundt et (h)åndsverkspreget hierarki av individuell framstilling og mesterskap. Når det nå så tydelig underordnes markedsorientert reproduksjon, oppstår det nye rivninger og fortvilelse.