Partsinnlegg, Helge Høivik
Det følgende var en knapp kommentar til et Khrono-oppslag om utspill fra SV’s Grete Wold i forbindelse med statsbudsjettet for 2025. Det hadde også en lenke til et blogginnlegg om ferdighetsdreiningen i global høyere utdanning:
Gode initiativer fra SV der Høyre mest lager godlyd. Men begge surfer. Det er for svak analytisk argumentasjon og for dagsaktuell taktikk, som selvsagt også trengs. Politikere for høyere utdanning må selv utvikle velbegrunnet strategi for et stort utdanningssystem i endring, – ikke kun være ekkomaskin for sektorens naturlige ønsker. Intelligence gets dirt cheap, sier amerikanske KI-nerder. Den norske diskusjonen er veldig norsk. Mer forskning er ikke en strategi når folk drukner i informasjon. Man blånekter for det som OsloMet i sin tid satte seg strategisk fore:Transformasjon, ikke mer av det samme. De mørke skyene har lenge vært synlige i horisonten. Nedbøren nå, og styrtregn for noen, er ikke lokal. Det høljer jo ned i USA, Storbritannia, India, Kina og Danmark også.
Her en utdypning av to punkter:
- Politikere for høyere utdanning må selv utvikle velbegrunnet strategi for et stort utdanningssystem i endring
Ja, må de nå det? Er det ikke bedre at politikere generelt, og Storting og regjering spesielt, nøyer seg med budsjettvedtak og ellers overlater styring og stell med høyere utdanning til sektoren selv? En slik ide ligge under mye kritikk fra institusjonsledere og professorer i bl.a. Khronos spalter.
Forestillingen om det fristilte universitet med automatisk økende bevilgninger fra sin formelle eier, Staten, er vel heller naiv? Det hadde vært fint, men hører ikke med i et realistisk verdensbilde. Staten er ingen velmenende onkel.
Det finnes frihets-grad og integrasjon i et globalt økonomisk og politisk system med tyngdepunkt i USA og tydelig, men svekket innflytelse fra europeiske sentralmakter. Sikkerhetstjenestenes og NATOs mørkere fantasier om Kina vektes mot historiske fakta om betydelig økonomisk og teknologisk utvikling som man også vil ta del i. Norges dobbeltrolle er som den gode USA-allierte som også selger fisk og kjøper el-biler uten straffetoll. Den økonomiske konkurransen er dominerende. Det er ikke politiske impulser som betyr mest i dette, men de delte fortellinger.
Over noen år er det utviklet et amerikansk og europeisk narrativ om innovasjon + ferdighet. Det gir rammene for policy-utforming og gjennomslag i politiske kretser og i opinionen.
- Innovasjon: Universitetssystemet forventes å komme opp med ny innsikt som kan omsettes i produkter, tjenester og prosesser og slik bidra til at europeiske og norske bedrifter vinner i den internasjonale konkurransen, og da særlig med Kina. Dette sprekker opp når både republikanere og demokrater i USA reiser tollmurer mot landet og alle andre. Norske foregangsbedrifter kjøpes opp som med dataselskapene Opera og Joubel (H5P) .
- Ferdighet: Ferdighetsdreiningen begrunnes internasjonalt, og med rette, med at UH-systemet er for rigid og teori-fiksert. I Storbritannia er mantraet endret fra 3x utdanning til ferdighet, ferdighet, ferdighet. Studiene er orientert mot tekst og tale om det allmenne i hvert enkelt emne. Det skjer i ramma av et velordnet og rigid studiesystem der institusjonsledelse og en selvisolerende administrasjon bestemmer. Handlingsferdighet-for-innovasjon krever en motsatt tilnærming. Undervisningsdesign må forene det teoretisk-analytiske med det praktisk-utførende på overskridende måte. Da må undervisnings-institusjonens egen praksis også utfordres og la seg utfordre. Det sitter langt inne.
Det er en selvmotsigelse som nå øker i intensitet. Høyere utdanning var elitens egenskolering for nye arvtakerne til stats- og institusjonsledelser og et gradvis voksende utdanningssystem. Den er blitt masse-utdanning for en kunnskapsintensiv kapitalisme med sterke spenninger. Man må utdanne for å overskride det gitte på mikronivå, men ikke på makro. Innovasjon kan gjerne snu om på produksjon, men ikke det politiske og administrative. Derfor er dette en arena for politisk analyse og ideologisk identitetsutvikling. Selvforståelsen må inn som åpent og erklært del av politisk strid.
Heller åpen, kritisk og skarp diskusjon om framtidas akademia der alle interessenter – også Stortingspolitikere – deltar!
- Intelligence gets dirt cheap eller “Mer forskning” er ikke en strategi for ei tid da folk drukner i informasjon.
Man tror man har bygget hus på fast grunn. Men global oppvarming pumper uante vannmengder til atmosfæren. Det som går opp må komme ned. Gamle vannveier flommer over og det brøytes nye. Fast jord blir flytende gjørme. Hus, veier og bruer feies tilside. Det er lite man kan gjøre uten kanskje å være bedre forberedt neste gang. Var det slik tidligere tiders håndtverkere og svenner opplevde maskinfabrikkenes inntog? Adelens satte produksjonsformer på “sine” landarealer kom i skvis. Småbedriftene gikk konkurs. Moderne folkevandringer tok til. Det var drevet som av en naturkraft. Protestene var mange med opprør og kriger.
Den nye industrien er nå tekstenes maskinering. Det mange akademikere nærmest tar som en personlig fornærmelse, og som uttrykk for svakt lederskap av instituttledere og rektorer, har samfunnsøkonomisk grunnlag. Den automatiske klassifikasjon for store språkmodeller ble beskrevet på 1970- og 80-tallet, men kunne først realiseres 40 år seinere da behandlingskapasitet og datatilgang via Internett var blitt voldsom nok. Akademisk virksomhet er blitt kunnskapsarbeid, og dette åndens arbeid underlegges samme vilkår som ble håndens arbeid til del under industrialiseringa. Det går ikke over.
Når det sies at intelligens blir gratistjeneste er det selvsagt et munnhell, og det fordrer en mer presis analyse. Loven om tilbud og etterspørsel justerer prisingen til den globalt gjennomsnittlige arbeidstid som ligger bak tjenesten. Funksjoner som klassifikasjon, gjenfinning, oppsummering, transkribering, oversetting, referanse, disposisjon, idefangs/idedugnad, publisering osv. er helt eller delvis automatisert. Den globalt universitetsskolerte arbeidsstyrken står til disposisjon. Som en norsk professor beklaget
Vårt arbeidsmarked er nå Iran, Pakistan, Kina, India og Afrika.
Vi er i en periode der den akademiske og “frie” enkeltmannsbedriften underlegges markedets og byråkratiets sosiale og maskinelle krav. Dette er en økonomisk lovmessighet. Uten platesalg, strømming og annenn kringkasting til å massifisere lytterskaren, ville de fleste musikalske kvartetter avvikles, kanskje med noen få i tjeneste hos de ekstremt rike. Som før. Man kan ikke rasjonalisere Brandenburgerkonsertene ved at 2 utøvere spiller 10x så fort. Kunnskaps’ arbeidets relative verdi synker da relativt til andre yrker med sterkere teknologiske innslag.
Months before his own board would try to oust him, Altman gave an interview that would crystallize the zeitgeist of the era. He spoke of a future—a not so distant one—where the cost of intelligence, thanks to AI, could plummet to zero. This wasn’t just prognostication; it was a declaration that the very fabric of work, labor, and intellectual effort was on the cusp of a seismic shift.
En vanlig innvending er at akademikerne forsker fram nye viten som vi kan leve av etter olja. Dette er vitenskapens uvitenskapelige argument:
- Det er notorisk vanskelig å omsette faktiske funn til salgbare produkter og tjenester.
- Kun en liten del av forskningen leverer betydelige funn. Mye konkluderer med at det må forskes mer.
- Det legges uforholdsmessig vekt på forskning på bekostning av eksperimentelt utviklingsarbeid, som også hører til i det vitenskaoelig virke. Utviklings-arbeidets funn er resultat av de praktiske forsøk som (ikke) virker. Man prøvde hands-on.
- Det et ikke kunnskapen i sin abstrakte å form vi lever av, men anvendelsen. Det siste er ikke akademias bord.
Det går nå et jordskred.