I arbeidslivet er det uheldig å undervurdere og overvurdere egne ferdigheter.
- I det første tilfelle forblir problemer uløst, selv om den ansatte fint greier det.
- I det andre lykked man ikke fordi man har gått løs på et problem uvitende om hva som kreves.
Vi kan stille det opp i en 2×2 matrise der den horisontale aksen viser en dikotomi mellom å beherske og ikke beherske (ha/ikke ha) en ferdighet. Den horisontale aksen gjelder selvinnsikt: Om vi vet om vår (manglende) ferdighet eller ikke.
Problemet er altså særlig med dem som tror de har en ferdighet, men faktisk ikke har det (merket i rødt). Det er større håp for dem som mangler ferdigheten og selv innser det (i grønt). Det motiverer til å lære.
En annen problematisk gruppe er dem som ikke innser at de faktisk kan. Her handler det ikke så mye om opplæring (som ville være unødvendig), men å skape bedre egen-forståelse.
De upoblematiske kan og vet at de kan.
I studier og opplæring blir det viktigere å kunne evaluere sitt eget ferdighetsnivå. KI vil trolig brukes til dette, og til å designe læringsstrategier som vil variere for de ulike gruppene.
Men KI kan også brukes slik at det skapes en illusjon om at studenten behersker noe de faktisk ikke kan når de konfronteres med ferdighetskrav i det virkelige liv.