Dosentforeningens blogg (som du leser nå) har overmåte mange meldinger om digitalisering. Det er ikke tilfeldig.
Her er noe John Naugthon skriver i The Guardian 12.10.24 om Nobelprisene i kjemi og fysikk i år:
Tilbake i 2011 publiserte Marc Andreessen, en investor med ambisjoner om å være offentlig intellektuell, et essay med tittelen “Why Software Is Eating the World”, hvor han spådde at datakode ville overta store deler av økonomien. Tretten år senere ser det ut til at programvare nå også er i ferd med å innta akademia.
Dette, i alle fall, er én mulig konklusjon man kan trekke fra det faktum at datavitenskapsmannen Geoffrey Hinton deler Nobelprisen i fysikk for 2024 med John Hopfield, og at datavitenskapsmannen Demis Hassabis deler halve Nobelprisen i kjemi med en av sine DeepMind-kolleger, John Jumper.
I mangel av en Nobel i informatikk, tager man det man haver.
Det et umulig å forstå eller beskrive – med tilstrekkelig grad av presisjon – endringene i det akademiske system og høyere utdanning uten å skrive inn digitaliseringen. Mange debattinnlegg forsøker med metaforer som samlebånd og fabrikk, eller med psykologiserende protester mot påstått vrangvilje i administrasjon og ledelse. Det er ikke helt på siden, men er uten årsaksforklaring: Hvorfor skjer det?
Emile Durkheim gjorde sitt sosiologiske gjennbrudd ved å forklare økning i antall selvmord med sosial oppløsning i moderne samfunn. Hinton selv traff godt da han kommenterte at
By assisting mental labour, generative AI might have as big an effect on society as the industrial revolution’s assistance of physical labour has had. The Economist 8.10.24.
Endringene drives fram av en teknologisk revolusjon i produksjon, spredning og tilegnelse av det skriftlige og, – som illustrert her -, det muntlige. Da endres også skriftlærdheten og forelesningene.
Verdien av intelligens går mot null, er det andre som hevder. Da må vi skille mellom “intelligens” eller kunnskaps-arbeidet som hhv bruks- og bytte-verdi. Det er det siste, altså kostnadene ved det kunnskaps-produserende arbeidet, som går ned relativt sett. Det slår ut i arbeidsbetingelsene gjennom rebalansering av tilbud mot etterspørsel. Når det er mange med akademisk grad som søker akademisk stilling fører det uvegerlig til press på kostnadene. Illustrasjonen over viser forventet prisnedgang pr samtaleminutt med en KI-maskin. Brukerstøtte og annen innringingstjeneste er for lengst flyttet fra vestlige land til Øst-Europa og Asia. Men KI-drevne call-sentre blir de også konkurrert ut. Antall hestepassere og kjørekarer har gått dramatisk tilbake med bilismen. Nå skaL man ikke lenger kjøre sin egen bil. Den kjører seg selv, – en sann automobil.
Det samme skjer nå gjennom litt andre mekanismer og noen flere utfordringer for forelesning og spørsmål-svar-økter i høyere utdanning. Se eksempel på et kåseri fra direktøren i Anthropic, Dario Amodei, med automatisk intro, podcast-sammendrag og selvstudium-spørsmål samt en (personlig-kritisk) kommentar:
- Amodei: Machines of Loving Grace
Tekstvolumet øker og vi trenger en supplerende forankring enn enda flere artikler og påstander med beskrivelser i akademias retoriske former. Vi trenger de håndfaste forsøk og konkrete erfaringer. Her er kvalifisering i dosentstigen på opptur.
I dosentstigen skal det legges vekt på praksiserfaring og (vesentlige) bidrag til faglig utviklingsarbeid, mens krav til forskning på nivå med Ph.D. er tatt ut. Det siste framelskes i professorstigen, mens 1.lektorer og dosenter arbeider på en annen måte. Dosentstigen gir syn for sagn.
Her må vi altså faktorisere inn digitaliseringen, – sammen med mye annet.