Eksperimentelt utviklingsarbeid har vært standardfrase siden Frascati-manualen definerte begrepet i 1962, sist revidert i 2015. Så ble det innovasjon, før man nå lander på eksperimentell innovasjon [Khrono 16.10.24]. Mer språklig gymnastikk, altså.
Skiftet fra begrepet “utviklingsarbeid” til “innovasjon” i akademisk og forskningspolitisk retorikk gjenspeiler bredere endringer i målene, forventningene og språket rundt forskning og utvikling (FoU).
Statlige forskningspolitikk, spesielt i EU og andre avanserte økonomier, begynte å ramme inn forskningsresultater i termer av målbare økonomiske og samfunnsmessige effekter. Dette førte til et større fokus på innovasjon i finansieringsprogrammer, som EUs Horizon 2020-program. Mens utviklingsarbeid i stor grad kunne foregå innenfor akademia, antyder innovasjon samproduksjon av verdi mellom forskere og industri, ofte med kommersialisering, oppstartsselskaper eller nye forretningsmodeller som resultat. “Innovasjon” ble oppfattet som mer i takt med entreprenørskap og ønsket om dynamiske, fremtidsrettede tilnærminger til kunnskapsproduksjon. Terminologien markerer en overgang mot en mer økonomisk drevet, effektorientert forståelse av forskning, hvor nyhet, markedsforstyrrelser og verdiskapning prioriteres fremfor inkrementell forbedring.
Men nissen fulgte altså med på lasset. Spenningene mellom akademisk forskning og markedsrettet produksjon løses ikke med nyord.
- Investorene vil underlegge seg akademia for økt inntjening finansiert over statsbudsjettet.
- Vi bør holde fast ved eksperinentelt (faglig) utviklingsarbeid der man demonstrerer at noe kan gjennomføres i praksis.
Det er ikke akademias oppgave å bygge opp bedrifter for å utvikle eller rekonfigurere store produksjonssystemer. Men UH-sektoren kan ikke bare drive grunnforskning, – no strings attached. Det sivile samfunn godtar ikke det.