Faglig utvikling på ideplanet?

De nye kriteriene for tilsetting og opprykk i dosentstigen av 01.08.24 er svært klare. Men man er jo ikke enige av den grunn:

Nøkkelformuleringen er faglig utviklingsarbeid og det er her knyttet til standarder for dette. Frascati-manualen er en gjennomarbeidet internasjonal standard for å avgjøre om utviklingsarbeid klassifiserer som vitenskapelig aktivitet. Det må da være eksperimentelt utført:

Eksperimentell utvikling er definert som systematisk arbeid som anvender kunnskap fra forskning og praktisk erfaring og produserer ytterligere kunnskap som er rettet mot å produsere nye produkter eller prosesser eller forbedre eksisterende produkter. Denne definisjonen fremhever den praktiske orienteringen til eksperimentell utvikling, med sikte på å oversette eksisterende kunnskap til konkrete resultater som nye eller forbedrede produkter og prosesser.

Dette er gjøre-krav som demonstrerer handlingsferdighet, – know-how. Det handler ikke primært om å utvikle ideer, men å omsette gode ideer og antakelser i praksis og lære av det. Det må skje på en måte som altså kan tilordnes det internasjonalt anerkjente FoU-begrepet med 5 felles karakteristika. De gjelder både forskning og utviklingsarbeid. Arbeidets resultat skal da

    • Være nytt.
    • Skje under usikre vilkår.
    • Skje systematisk.
    • Være kreativt/nyskapende.
    • Ha overføringsverdi.

Kort sagt: Frascati-manualen gir den internasjonalt anerkjent definisjonen av hva som gjør faglig utviklingsarbeid til del av det vitenskapelige. Det er etter at disse 5 kriteriene er tilfredsstilt at man må vurdere om et faglig utviklingsarbeid er på høyt/høyeste nivå.

Venn-diagrammet over antyder de logiske kategoriene. FaglIg utviklingsarbeid er tradisjonelt en bred og litt løs kategori for arbeid som i en eller annen forstand er overskridende. Det kan gjelde i global og absolutt forstand, men også lokalt og individuelt. Om nå en fagperson opparbeider seg en ny faglig innsikt, kan det altså sies å være resultat av faglig utvikling. Vedkommende har lært noe. For å være meritterende i dosentstigen, stilles det strengere krav enn dette. Arbeidet skal være utført på høyt eller høyeste nivå i tråd med etablerte standarder nasjonalt eller internasjonalt. Spørsmålet er da om det finnes standarder for ikke-vitenskapelig utviklingsarbeid på høyt nivå.

Her sirkulerer det også en forståelse at de offisielle kriteriene foreligger på et overordnet nivå, Den vanlige måten å håndtere slike nivåbeskrivelser er gjennom klassifikasjonsteoriens lære om forholdet mellom termer og begrep eller begrepsmengder. Termen er begrepets navn. En overordnet term (Broader Term) er da navnet på et mer allment begrep eller en begrepsmengde som dekker flere underordnede begreper og deres termer. De underordnede termene er presiseringer av den overordnede. Da kan vi ha hierarkiet

  • Utviklingsarbeid
    • Fagllg utviklingsarbeid
      • Vitenskapelig faglig utviklingsarbeid (=eksperimentelt)

Dette er en måte å bruke frasen overordnet nivå der “utviklingsarbeid” er det overordnede,

Men nivå har jo også en helt annen betydning. Det høye nivå er vanskeligere, mer krevende og verdifullt osv. Når et faglig utviklingsarbeid skal være på høyt eller høyeste nivå, menes som regel det motsatte av det mest allmenne – les: alminnelige – nivå. Da representerer vitenskapelig faglig utviklingsarbeid en delmengde av alle utviklingsarbeider og slik at det stilles spesielt strenge krav til dem.

Her må vi altså holde tunga rett i munnen. Når man pendler mellom å bruke overordnet nivå og høyt/høyeste nivå har termen nivå to ulike betydninger.

  • Skal det å arrangere eller innlede på seminar eller det å skrive en fagartikkel eller å holde et radiokåseri være meritterende siden det kan sies å være faglig utviklingsarbeid for den det gjelder (personlig overskridelse).
  • Eller vil slike bidrag høre til formidlingsvirksomhet, som kanskje inngår i utmerkelsen merittert underviser, men altså ikke kvalifiserer til terskelkravene i dosentstigen?

Den enkelte institusjon kan også ha formidling som tilleggskrav, men det kommet da på toppen av og ikke som erstatning for felleskriteriene. Dersom institusjonene selv eller UHR kan gi en vilkårlig bestemmelse av standard, dvs. kriterier, for høyt og høyeste nivå for arbeidet, men uten de krav til leveranse og stringens som Frascati-manualen stiller opp, rykker hele ordningen tilbake til situasjonen for dosentstigen før år 2000.

Her utvikler det seg trolig to hovedlinjer med faglig utviklingsarbeid som

  • Vitnskapelig virksomhet med håndfaste resultater som kan inngå i den akademiske innovasjon; og det med de samme legitime krav på anseelse, lønn og FoU-tid som i professorstigen.
  • Ikke-vitenskapelig undervisnings- og formidlingsvirksomhet som er underordnet og som avlaster professorstigen for dette. Dette er en B-kategori.

Det er også verdt å understreke at dosentstigen ikke er en i genierlært individualisme. Eksoerimentelt utviklingsarbeid skjer i faglige og sosiale miljøer der mange bidrar. Opprykk springer ut av et spesielt og tydelig engasjement i dette.

Dannelse og skolastikk

Det eksisterer her en underliggende og mer prinsipiell misforståelse om at faglig utviklingsarbeid er en utvikling av faglig samtale, – den faglige diskurs.

I noen tilfelle vil selvsagt faglig diskurs inngå i en mer onfattende prosess med å  frambringe nye ideer, vitenskapelige funn, produkter og prosesser, – uten at det settes likhetstegn. Men både forskerutdanning og de sterke tradisjoner for dosentstigen handler om å kvalifisere seg som legitim og kvalifisert deltaker til denne. Det er formene man må beherske, – altså språkføring og skrivestil, omgangstone og delte referanser,  metodikk og formater. Det er forbundet med forestillingen om universitetsutdanning som dannelse. Historisk sett var dette en funksjon for øvre lag i samfunnet da 1 av 20 studerte. Det har endret seg der kunnskapsarbeidet spiller en større økonomisk rolle og der det er 1 av 2 som kvalifiserer seg for det gjennom UH-sektoren.

Man må ha snakketøyet i orden og beherske den forskningslitterære sjanger. Det er altså utviklet en skolastikk. Det laugsmessige, eller nomenklaturet om man vil, er ordnet som  FoU-grupper og veileder-oppdrag på masternivå.

Vi får to aktivitetsområder som kan være nyttige, men som ikke i seg selv tilfredsstiller terskelkravene til opprykk i dosentstigen. Det ene gjelder kvalifisering til å delta i faglig diskurs, og det andre å selv bidra der.

Her sprenger forøvrig generativ kunstig intelligens seg inn i denne diskursive sosiale konstruksjonen ved å automatisere sentrale deler av den.